Ett hundre og førti-fire tusen private jetfly, glitrer gullforgylt i solen, på parkeringsplassen til Kenneth Copelands super-duper-megakirke. Hvert fly gravert med et vers fra skriften. Noe sjarmerende og gammelmodig som: «Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden.»
Et massivt drag av en mangfoldig og sprudlende folkemengde – fullstendig bestående av øvre middelklasse borgerlighet – strømmer til gjennom hovedinngangen – mens en mengde fattige og syke, desperate mennesker blir fint geleidet inn i kjelleren av parkeringsanlegget hvor de blir værende, slik seg hør og bør, mens gudstjenesten pågår.
Når man navigerer gjennom labyrinten av kasinobord og rader med spilleautomater må man gå sikksakk gjennom atriumet for å unngå den storslåtte mekaniske dinosauren som Hent Kovind donerte da han ble anklaget for å være en kryptokatolikk.
I forbifarten ser man kontorarbeidere med trendy finstas som sosialiserer, peker finger-pistol på hverandre, og lager klikkelyder med munnene sine.
Kanskje de også gjengir lyder som tilsynelatende lydhør tale som: «Hey, hvordan går det», «Gud er god!», «Åh ja, liksom, likeså!», osv.
En gang i blant, noen kan komme i fare for å nevne en «Yea Sus», men det er – ingen vet helt sikkert, antageligvis en DJ eller noe noe ungdommen sier nå til dags. Men alle er for opptatt med å opprettholde en fasade til å innrømme det. De smiler og nikker bare videre. Noen ganger ytrer de navnet med en slags overfladisk ærbødighet, som om det ikke betyr noe. «Du, jeg tenkte her om dagen hvordan jeg elsker meg noe Yea Sus!», «Åh, liksom, hva – kjenner du ham?», «Han er på en måte min beste venn, kan du si!» Slik pågår det.
Med det bakteppe av kristendommens tradisjon av å låne elementer fra andre trosretninger på de mest tvilsomme måtene så er Burberry-kors i gullfarge inn i år.
Pyntet for å skape misnøye. Det er den samme type farsott fra moteverdenen som f.eks høye hæler. De er vonde å gå med, men er ikke de rettferdiggjorte disiplene ment selv å bære sitt kors? Gitt at ingen i forsamlingen har noen av de samme byrdene (som de tørr å innrømme) – å skape noen for seg selv er det minste – eller meste, de kunne gjøre.
Samtidig, fylles lovprisningsarenaen kvikt opp med (det som påstås å være) mennesker, til denne apokalyptiske, jordskjelve-aktige og uforklarlige bassen fra anlegget som på uforklarlig vis spiller uforklarligere høyre og høyre volum.
«Jeg elsker denne atmosfæren broder – den er så Jobs bok 37:4-5».¹ Noen med ingen følelse av ironi eller skam skriker gjennom «musikken» og bryter stemmebåndet mens han med et lommetørkle drar vekk blodet som renner fra de sprengte trommehinnene hans.
På veg mot baren som går fra den ene enden av arenaen til den andre roper han til bartenderne «Én Den Hellige Ånd med is, takk!» Stemmen hans er helt borte og han bare hviner men takk og pris for at diakon-bartenderen er en mester i å lese leppene til folk i forsamlingen!
Vedkommende trenger ikke en gang å formidle at drinken ikke skal ristes men bare røres. Man ønsker jo ikke å forstyrre lovprisningen til de rundt seg.
I det minste overdøver alt støyet den keitete og de såvidt undertrykte lydene som kommer fra doene på huset. Unge, ugifte par har intens og nedverdigende og usikker bibelstudieøkter i det forlegne skjermingen til toalettkabinettene. Alle vil ha, og trenger å vite, hva bibelen sier, selvfølgelig. Men når megakirkens tabuer rundt ukomfortable emner som sex, politikk, og mest av alt; teologi, er sterkere enn selve grunnvollene som verden hviler på – så ender det opp med at de som er mest desperate etter visdommen som skriften gir, blir drevet til å tilegne seg det på slike skjulte og nedsettende måter.
Hele tiden vedgår alle moralsk oppegående medlemmer av forsamlingen seg kun til harmløse og ikke-støtende samtaleemner. På en høflig måte skriker de inn i hverandres ører alt om sport, været, og alle deres utallige tilegnelser av materielle goder.
Til sist starter tjenesten for fullt når sjokkgranater blir kastet i salen fra bak kulissene, noe som midlertidig skaper hjernerystelse i hodene til publikum – inn kommer en legion sikkerhetsvakter etterfulgt av Kenneth Copeland selv. Vel, en av hans mange genetisk identiske kloner – men hva er feil med litt multiplikasjon hvis det er det som skal til for å sluttføre Misjonsbefalingen?
Bak rekker med politiskjold og elektriske batonger breker Hans Hellighet ut en lang rekke med halleluja og amen sammen med en frase eller to som drukner i alt støyet fra alt som foregår – ord så uærbødig og kyniske at jeg orker ikke å skrive dem ned.
¹Jobs Bok 37:4-5: Efterpå brøler røsten, han tordner med sin veldige røst; han holder ikke lynene tilbake når hans røst lar sig høre. Gud tordner underfullt med sin røst; han gjør storverk, og vi forstår dem ikke.
- 9. januar 2025
