Det Gråe Kvadraturet med de Blå, Røde, Gule, og Grønne Stripene På.

JONAS sto og betraktet det han hadde laget. Han kom rett fra jobb og sto i dressbukse, og hvit
skjorte med rødt slips.
Én stor platting. Rett ute forbi hagen oppe i lia hvor han bodde. Han sto med hendene på hofta og
hevet bryst og pustet lettet ut. Alt hadde han gjort på fritiden utenom jobb. Overskuddarbeid.
Ett stort femten ganger femten meter stort kvadratur i støpt betong, pekende sørover mot eneboligen
hvor han bodde. Med et 45 graders kutt langs kantene, pusset og slipt slik at overflaten kunne gi litt
gjenskinn i sola. Malt tre strøk med trestjerners betongmaling. Det var malt så tykt at det nesten så
ut som asfalt. Pusset lett for å få vekk ujevnheter. Så det «grand finale»; fra venstre søndre hjørne,
med femti centimeters klarning fra kantene – fire syv meter ganger én store rektangler malt
henholdsvis i blått, rødt, gult og grønt nedover pekende mot huset. Femti centimeters mellomrom
nedover på det mørkegråe kvadraturet. Da med ni meters klarning på slutten i ren grå betongfarge.
Syv meter og syttifem centimeter klarning på høyre (østre) side av stripene.
Han var så fornøyd. Han kunne står der nå, for det var tørt. Han hadde virkelig sett fram til dette
øyeblikket. Når det hele var helt-helt ferdig. Ikke noe mer bekymringer å tenke over før han skulle
sove. Om det var nok maling igjen eller om han trengte å kjøpe en ny bøtte i morgen. Eller om
slipeskiven på vinkelsliperen var for slitt til at det ville bli ujevnheter. Kanskje han skulle kjøpe en
ny bare for å være sikker. Eller alle de insektene som kom til å kravle opp på kvadraturet hans og
sette seg fast i malingen over natta, som han da måtte pirke vekk og slipe og male over igjen dagen
etterpå etter jobb. Han hadde gjort alt sammen. Det var ferdig.
– Og det var verdt det.
Nå sto han der. Plattingen var helt fin og jevn. Han kunne endelig gå på det og stå der slik han
hadde tenkt, og se gjennom lia ned mot huset hvor han delte hus med Nora, samboeren.
Han pustet lettet ut.
Nora hadde ikke vært så begeistret over idéen når han først begynte å snakke om det. Til å begynne
med ville Jonas ha den i hagen slik at man kunne sitte der og grille om sommeren, men Nora syns at
det hørtes stygt ut med betong i hagen.
«Vi kan vel heller bygge en terrasse slik som vanlige folk?!»
De hadde til og med nesten begynt å krangle om det ikke hadde vært for at Nora hadde gitt seg og
gått med på at han kunne bygge den oppe i lia. Hun gav ham til og med lov til å felle to eiketrær
som sto i veien for det venstre hjørnet på den nordre delen av kvadraturet, slik at den kunne være
15×15 slik Jonas hadde tenkt.
«Endelig!» sa han og stilte seg litt nærmere for å studere de fargede stripene han hadde malt på
kvadraturet.
«Blått ja», sa han. Og humret seg, og rette seg opp igjen. «Den har vi sett før, det kan jeg si», «Blått
er først». Slik er det i skjemaene på kontoret. Blått er A. Numero én. På skolen, ja. A klassen var
blå. B var rød. Sånn er det. Rød. De var litt, i B-klassen, heh. Sånn er det å være nummer to. Blir
rare. Blårussen. Økonomi. Rødrussen. Heh, hva er det for noe? Han speidet ned i mellomrommet
mellom den blåe stripen og den røde. Grått? Han ristet på hode og så videre på den gule. Nummer
tre. Oi, oisann. De var helt fucked. I C-klassen. Også gult som er feigt. For ikke å snakke om
appelsinbrus, Solo. Erk.
Eller sanasol. Jeg er glad jeg ikke gikk i den klassen. Han satte armene på hoften igjen og så ut
skrått i luften. «Jeg hadde en lekebil en gang og den var gul», sa han i en stedsfraværende fundering.
Men pappa tråkket på den og ga den til mamma som kastet den.
Igjen så han mot huset sitt. Også så han på bilen sin som sto bare noen få meter fra plattingen. Audi
a6. Romslig, sporty. Fungerer bra til en familie på to. Den var også grå.
Så bøyde han seg ned igjen og så på den grønne stripen. Nummer fire i rekken. «D». Han ristet på
hode og sa: «Nei, jeg får komme meg hjem!». Han bodde ikke mer enn hundre meter fra plattingen,
men han likte å kjøre opp den gamle traktorveien for da slapp han å bære alt utstyret for hånd.
Det der forstår jeg ikke så mye av. D-klassen. Jeg er helt grønn der! Heh. Så bøyde han seg litt
nærmere og fokuserte under rekken med fargestriper hvor det sto i sans-serif: «Det Gråe
Kvadraturet med de Blå, Røde, Gule, og Grønne Stripene På.
Laget av JONAS INGEBRIGTSEN BRØDSTEN & NORA BRØDSTEN INGEBRIGTSEN
sommeren 2016 ☺.» Han kunne kjenne et lite tilsig av stolthet i brystkassa. «Det er jo nesten som
det er et lite kunstverk!», «og Nora var jo med å planlegge» sa han og reiste seg kjapt, for nå skulle
han hjem igjen. Men når han reiste seg så reiste han seg litt for kjapt og fikk knekk i kneet og
tråkket feil med foten slik at han datt. Venstre kne traff plattingen med et lite klant og han støttet
hardt til med håndflatene men haken fikk et dunk mot asfaltbetongen. Det hele skjedde så raskt at
han ikke greide å tenke seg om hva som skjedde før det hadde skjedd — før han lå der med store
smerter i kneet, håndleddene og haken. Han lå der ett minutt og gremmet seg. Solen var like
halvvarm som den alltid pleide å være på kvelden om sommeren. Og det suste litt vind i grasset
rundt ham. Han kunne kjenne han ble kaldt på betong-plattingen.
«HVORFOR – måtte dette skje nå?» tenke han bestemt. Han hadde ikke sagt «au» når han datt og
det var han glad for.
Han bare lå der og pustet nesten ikke. «Etter alt dette strevet så skal jeg bare dette og slå meg på
det.», «vedder på at buksene mine har revnet med hull på knéet også!.»
Han lå enda litt til før han reiste seg sakte og støttet seg skeivt mot høyrefoten som han ikke hadde
noen smerter i. Han hadde begge hendene på kneet for å støtte ryggen. Slipset flakket litt i vinden
og sveisen også for han hadde slått den helt ut av stil når han traff betong-plattingen.
Han begynte så å hinke sakte mot bilen, sakte nok slik at han ikke skulle får mer vondt enn han
allerede hadde. Når han kom til bilen så tok han fram nøklene og trykket på åpneknappen på den
slik at bilen ble låst opp. Han steg så inn i bilen og satte seg sakte ned i skinnsetet på førerplassen
slik at det gjorde minst mulig vondt. han kunne endelig puste litt ut. Etter alt dette strevet.
«Jonas er en mann som ikke lot noen detaljer gå i glemmeboken», tenkte han mens han lukket døren
og satt stille i bilen noen minutter, hvor han pustet sakte inn og ut gjennom nesen.
I det minste er jeg mann. Jonas så seg selv i speilet. Han hadde grå ringer rundt øynene, som om
han skulle til å gråte. Hadde snudde litt på hodet og kikket litt på tilveksten av grå hår i håret. «Jeg
er mannen», sa han til seg selv mens han skottet seg selv inn i øynene. Etter han hadde sagt dette
lukket han øynene og lente hode mot hodeputen på setet – etter Jonas hadde gjort alt dette, —
sovnet han i bilstolen av utmattelse.