Korthistorier

Sjá þú bók, sem liggr á borði fyrir framan þik. Húð hennar er sterk, úr efni sem er myrkt í lit, eins og rautt eða djúpt blátt. Titillinn er skrifaður með stórum bókstöfum, sem líkjast nokkru sem þú hefðir séð á fornritum. Það er eitt orð sem stendur út, áberandi og mikið lesið. Bókin er ekki stór, heldur hentar vel í hendurnar, með mjúkum brúnmótum. Spenni hennar er sterkur, en jafnframt hægur til að opna. Pappírinn er ekki mjög þykkur, en er sléttur, með fegurð sem kemur fram í smávegis tónslætti þegar þú flettir honum.

Hvat bók er þat?

«Vi vil ikke at kaffekjelen skal være en svevende og nebulært omsluttet skål som nedstigende øser eterisk styrkedrikk inn i vår sjel – vi vil at den skal være en mugge av klart glass, fylt med veldig sterk filterkaffe, brygget med mørkbrente robusta-espressobønner som ingen solstråler trenger helt gjennom, etter at du har helt den svarte guggen oppi koppen din om morgenen…»

https://nn.wikiquote.org/wiki/Vi_vil_ikke_gi_kaffekjelen_vinger.

Vi vil ikke gi kaffekjelen vinger

Det var en gang en mann som het Jonas, hans største ønske i livet å bli statsminister. En dag når Jonas var liten satt på guttrommet og tenkte på hva han ville bli når han ble stor. Han ville aller mest å bli statsminister, men han ville også bli rik. «Det er bedre å være rik og frisk, enn å være fattig og syk». Tenkte han. Jonas ønsket at det var like lett å øke bankkontoen sin som å legge på seg av å spise iskrem. Han så på sine venners luksuriøse liv og kunne ikke forstå hvorfor det var så lett for dem å tjene penger, mens han alltid hadde det vanskelig. Han drømte om å kunne kjøpe alt han ønsket seg uten å bekymre seg for prisen. Han ville kunne reise verden rundt og oppleve alt det den hadde å by på, uten å måtte spare i årevis for å ha råd. Men så skjønte han at suksess ikke alltid kommer lett. Det krever hardt arbeid, flid og utholdenhet. Han innså at det å øke bankkontoen var ikke så lett som å spise iskrem, men at det var verdt innsatsen for å nå målene sine.

Så han begynte å jobbe hardere, å lære seg mer om økonomi, investeringer og politikk. Han investerte hele arven sin på 24 millioner kroner og han begynte å se resultater. Han kjøpte seg de tingene han hadde drømt om, han reiste verden rundt, og han var endelig i stand til å nyte livet uten å bekymre seg for penger. Han hadde attpåtil fått jobb som lederen i et parti, og til slutt ble han statsminister.

Jonas ble en politiker som ofte blir beskrevet som å være i en posisjon der han må navigere mellom å følge folkets vilje og å følge sine egne interesser. Det kan være at han er i en posisjon der han må ta avgjørelser som ikke alltid er populære, men som han mener er det beste for landet og folket han tjener.

Det kan være at han er i en situasjon der han må velge mellom å gjøre det som er populært, men som ikke nødvendigvis er det beste for landet, og å gjøre det som han mener er det riktige, selv om det kan være mindre populært.

Du Jonas, du Jonas, du Jonas…. Du blir dratt mellom to verdener, en fot i hver leir. Jonas faller på denne måten mellom to stoler fordi han på den ene siden blir tvunget til å velge mellom å gjøre folkets vilje og på den andre det å gjøre det som er det beste for landet.

Hva er det Jonas prøver å gjøre? Ta for eksempel dette rimet fra stolleken:

Rundt en ring av stoler vi går, velgeren og lederne i en og samme båt! «Stolleken er en morro lek», «spesielt fordi jeg er så flink, jeg er så rask, de andre klarer ikke fort nok med!», når musikken starter er det bare en stol som består.

Hva er det du prøver å gjøre? En dag så sitter du der slank og fin samt lean & mean, på stolen. Musikken er av. Du stoler på stolen, selv om du ikke har laget den selv. Men det er den som holder deg oppe. Du må jo tenke at «stol-teknikerne har skrudd den sammen skikkelig!».

Men hva er det du ser der borte—en annen stol, en tøffere stol, en tronestol i Sveits; «Den vil jeg heller sitte på!» tenker du mens musikken starter. «Jeg fortjener den», «jeg har jo korsfestet meg selv i Nordmarka som en asketisk helgen».

En etter en så fjernes stolene og en etter en forlater deltakerene. Jonas tenker «Jess, jeg er best, Jeg kommer til å sitte på stolen og vinne!».

Til slutt er det bare Jonas og én nordmann står. Bare én stol på deling til begge dem? «Nei!» tenker Jonas; «denne er til meg!» Han reiser seg fra sin stol når musikken starter. Midtveis i musikken snubler han i skolissen på sin venstre fot! Skopusser-gutten hadde løsnet lissene når han fikk dem pusset på Karl Johan samme dag før han kom.

Mens han snubler detter Jonas mellom stolene, i fallet gaper han opp munnen sin og måper. Midveis i sitt fall, med ryggen først– når halebeinet og bakhodet treffer gulvet nesten samtidig–tenker han inni sitt hode: «Men jeg ville jo bare aller mest bare bli statsminister.»

JONAS sto og betraktet det han hadde laget. Han kom rett fra jobb og sto i dressbukse, og hvit
skjorte med rødt slips.
Én stor platting. Rett ute forbi hagen oppe i lia hvor han bodde. Han sto med hendene på hofta og
hevet bryst og pustet lettet ut. Alt hadde han gjort på fritiden utenom jobb. Overskuddarbeid.
Ett stort femten ganger femten meter stort kvadratur i støpt betong, pekende sørover mot eneboligen
hvor han bodde. Med et 45 graders kutt langs kantene, pusset og slipt slik at overflaten kunne gi litt
gjenskinn i sola. Malt tre strøk med trestjerners betongmaling. Det var malt så tykt at det nesten så
ut som asfalt. Pusset lett for å få vekk ujevnheter. Så det «grand finale»; fra venstre søndre hjørne,
med femti centimeters klarning fra kantene – fire syv meter ganger én store rektangler malt
henholdsvis i blått, rødt, gult og grønt nedover pekende mot huset. Femti centimeters mellomrom
nedover på det mørkegråe kvadraturet. Da med ni meters klarning på slutten i ren grå betongfarge.
Syv meter og syttifem centimeter klarning på høyre (østre) side av stripene.
Han var så fornøyd. Han kunne står der nå, for det var tørt. Han hadde virkelig sett fram til dette
øyeblikket. Når det hele var helt-helt ferdig. Ikke noe mer bekymringer å tenke over før han skulle
sove. Om det var nok maling igjen eller om han trengte å kjøpe en ny bøtte i morgen. Eller om
slipeskiven på vinkelsliperen var for slitt til at det ville bli ujevnheter. Kanskje han skulle kjøpe en
ny bare for å være sikker. Eller alle de insektene som kom til å kravle opp på kvadraturet hans og
sette seg fast i malingen over natta, som han da måtte pirke vekk og slipe og male over igjen dagen
etterpå etter jobb. Han hadde gjort alt sammen. Det var ferdig.
– Og det var verdt det.
Nå sto han der. Plattingen var helt fin og jevn. Han kunne endelig gå på det og stå der slik han
hadde tenkt, og se gjennom lia ned mot huset hvor han delte hus med Nora, samboeren.
Han pustet lettet ut.
Nora hadde ikke vært så begeistret over idéen når han først begynte å snakke om det. Til å begynne
med ville Jonas ha den i hagen slik at man kunne sitte der og grille om sommeren, men Nora syns at
det hørtes stygt ut med betong i hagen.
«Vi kan vel heller bygge en terrasse slik som vanlige folk?!»
De hadde til og med nesten begynt å krangle om det ikke hadde vært for at Nora hadde gitt seg og
gått med på at han kunne bygge den oppe i lia. Hun gav ham til og med lov til å felle to eiketrær
som sto i veien for det venstre hjørnet på den nordre delen av kvadraturet, slik at den kunne være
15×15 slik Jonas hadde tenkt.
«Endelig!» sa han og stilte seg litt nærmere for å studere de fargede stripene han hadde malt på
kvadraturet.
«Blått ja», sa han. Og humret seg, og rette seg opp igjen. «Den har vi sett før, det kan jeg si», «Blått
er først». Slik er det i skjemaene på kontoret. Blått er A. Numero én. På skolen, ja. A klassen var
blå. B var rød. Sånn er det. Rød. De var litt, i B-klassen, heh. Sånn er det å være nummer to. Blir
rare. Blårussen. Økonomi. Rødrussen. Heh, hva er det for noe? Han speidet ned i mellomrommet
mellom den blåe stripen og den røde. Grått? Han ristet på hode og så videre på den gule. Nummer
tre. Oi, oisann. De var helt fucked. I C-klassen. Også gult som er feigt. For ikke å snakke om
appelsinbrus, Solo. Erk.
Eller sanasol. Jeg er glad jeg ikke gikk i den klassen. Han satte armene på hoften igjen og så ut
skrått i luften. «Jeg hadde en lekebil en gang og den var gul», sa han i en stedsfraværende fundering.
Men pappa tråkket på den og ga den til mamma som kastet den.
Igjen så han mot huset sitt. Også så han på bilen sin som sto bare noen få meter fra plattingen. Audi
a6. Romslig, sporty. Fungerer bra til en familie på to. Den var også grå.
Så bøyde han seg ned igjen og så på den grønne stripen. Nummer fire i rekken. «D». Han ristet på
hode og sa: «Nei, jeg får komme meg hjem!». Han bodde ikke mer enn hundre meter fra plattingen,
men han likte å kjøre opp den gamle traktorveien for da slapp han å bære alt utstyret for hånd.
Det der forstår jeg ikke så mye av. D-klassen. Jeg er helt grønn der! Heh. Så bøyde han seg litt
nærmere og fokuserte under rekken med fargestriper hvor det sto i sans-serif: «Det Gråe
Kvadraturet med de Blå, Røde, Gule, og Grønne Stripene På.
Laget av JONAS INGEBRIGTSEN BRØDSTEN & NORA BRØDSTEN INGEBRIGTSEN
sommeren 2016 ☺.» Han kunne kjenne et lite tilsig av stolthet i brystkassa. «Det er jo nesten som
det er et lite kunstverk!», «og Nora var jo med å planlegge» sa han og reiste seg kjapt, for nå skulle
han hjem igjen. Men når han reiste seg så reiste han seg litt for kjapt og fikk knekk i kneet og
tråkket feil med foten slik at han datt. Venstre kne traff plattingen med et lite klant og han støttet
hardt til med håndflatene men haken fikk et dunk mot asfaltbetongen. Det hele skjedde så raskt at
han ikke greide å tenke seg om hva som skjedde før det hadde skjedd — før han lå der med store
smerter i kneet, håndleddene og haken. Han lå der ett minutt og gremmet seg. Solen var like
halvvarm som den alltid pleide å være på kvelden om sommeren. Og det suste litt vind i grasset
rundt ham. Han kunne kjenne han ble kaldt på betong-plattingen.
«HVORFOR – måtte dette skje nå?» tenke han bestemt. Han hadde ikke sagt «au» når han datt og
det var han glad for.
Han bare lå der og pustet nesten ikke. «Etter alt dette strevet så skal jeg bare dette og slå meg på
det.», «vedder på at buksene mine har revnet med hull på knéet også!.»
Han lå enda litt til før han reiste seg sakte og støttet seg skeivt mot høyrefoten som han ikke hadde
noen smerter i. Han hadde begge hendene på kneet for å støtte ryggen. Slipset flakket litt i vinden
og sveisen også for han hadde slått den helt ut av stil når han traff betong-plattingen.
Han begynte så å hinke sakte mot bilen, sakte nok slik at han ikke skulle får mer vondt enn han
allerede hadde. Når han kom til bilen så tok han fram nøklene og trykket på åpneknappen på den
slik at bilen ble låst opp. Han steg så inn i bilen og satte seg sakte ned i skinnsetet på førerplassen
slik at det gjorde minst mulig vondt. han kunne endelig puste litt ut. Etter alt dette strevet.
«Jonas er en mann som ikke lot noen detaljer gå i glemmeboken», tenkte han mens han lukket døren
og satt stille i bilen noen minutter, hvor han pustet sakte inn og ut gjennom nesen.
I det minste er jeg mann. Jonas så seg selv i speilet. Han hadde grå ringer rundt øynene, som om
han skulle til å gråte. Hadde snudde litt på hodet og kikket litt på tilveksten av grå hår i håret. «Jeg
er mannen», sa han til seg selv mens han skottet seg selv inn i øynene. Etter han hadde sagt dette
lukket han øynene og lente hode mot hodeputen på setet – etter Jonas hadde gjort alt dette, —
sovnet han i bilstolen av utmattelse.